Jeg var litt usikker da jeg gikk inn i salen på Rogaland Teater for å se «Om våren» bygget på Knausgårds roman med samme navn. Noen hovedstadsaviser var ikke helt fornøyd med Anders T. Andersen sin dramatisering.

Men jeg fikk være med på en forestilling som var enkel og de fleste skuespillerne trakterte et instrument og sang i tillegg. Jeg tenkte nesten på gammelt svensk sosialrealistisk musikkteater. Men var det noe dette var så var det poetisk og vakkert og langt fra sosialrealismen. En fortettet forestilling.

Jeg siterer fra Klassekmapen sin anmelder, Amund Grimstad.
«Det er blitt ei vakker, kontemplativ, dvelande og velspela oppsetjing med mange gode regigrep.»

«Andersen har lagt framsyninga på eit lågmælt nivå der orda får høve til å søkke inn. Personinstruksjon og spel, for ikkje å seie ensemblespel, er framifrå. Torbjørn Eriksen er særs truverdig som den tidvis ganske fortvila faren, og det er ikkje vanskeleg å sjå både desperasjonen hans og samstundes varmen og omtanken for dei næraste. Og på same tid den litt irrasjonelle, men høgst forståelege redsla for barnevernet.
Det nesten underspelande nærværet til Ragnhild Arnestad Mønness gjer barnas mor til eit heilt og sjølvstendig menneske, og ikkje berre ein diagnose.»
Jeg må bare si meg ening med Grimstad.

Og så fikk jeg endelig se igjen Ragnhild Arnestad Mønness på scenen,  13 år etter hun jobbet for Akershus Teater.