Finland feier sitt 100 års jubileum som egen nasjon. Og det å lage en forestilling som er delvis bygd på virkelige hendelser, men likevel er fiksjon om Tove Jansson er en utfordring.
Og de kommer i mål takket være en fantastisk scenografi med få elementer og bruk av dreiescenen. Scenograf – Erik Salvesen. Han er en av Finlands mest anerkjente.
Jeg ser at det var en fordel at jeg visste noe om freskoen hun malte i den arbeiderstyrte kommunen Kotka rett etter krigen.
Lucas Svensson hadde fått i oppdrag å lage teksten. Det gjorde han også med Fosterlandet som er bygd på «70.000 små öden» av Pertti Kavèn. Den så jeg 28. februar i 2015 i Gøteborg. Den ble noe for omstendelig og kunne med fordel vært kortere. Regi Anna Takanen.
Men regissøren for forestillingenTove, Fiikka Forsman, har greidd å få det hele til bli en spennende forestilling, i alle fall for oss som er interessert i Tove Jansson. Hennes samboer gjennom et langt liv er vel noe for karikert i starten på stykket. Men karakteren får senere mer å spille på.
Det er kun Tove som ung, Alma Pöysti, og som voksen, Ylva Ekblad, 
som er gjennomgående karakterer. Alle de andre karakterene, 33 totalt spilles av 7 skuespillere.
På de store norske scenene står det ofte: VI GJØR OPPMERKSOM PÅ AT DET RØYES PÅ SCENEN. Her derimot var det vill røyking hele tiden uten advarsel.
På teatermuseet i Helsinki var det en spesialutstilling om Tove som 
teaterarbeider. Den var interessant. Og dette museet var like lite og uanselig som teatermuseet i Oslo.
Det kan vi derimot ikke si om Ateneum. Her skulle en tro at Sune Nordgren hadde vært og malt veggene. Her var gamle bilder satt sammen på en helt ny måte. Uhyre spennende og i 2. etg var det en presentasjon av Tuulikki Pietilä, Toves samboer fra 1955. Jeg visste at hun hadde laget fantastiske mumihus, men ikke at hun var en av Finlands mest anerkjente grafikere.
